Daniel Butenschøn

Archive for the ‘feature’ Category

The War Over Plunder

In feature, reportasjer on august 17, 2010 at 1:39 pm

Hvem eier kunst stjålet i krig? Å returnere stjålet kunst til dens rettmessige eier høres egentlig ut som en grei affære. Men i praksis er det vanskelig, spesielt for objekter stjålet for lenge siden. Hvem den rettmessige eier virkelig er avhenger av øynene som ser, sier denne gode artikkelen på Historynet. Artikkelen begynner med svenskenes herjinger i Praha i 1648, og tsjkkernes krav om tilbakelevering av uvurderlige relikvier den dag i dag. Bringer oss frem til dagens mest aktuelle saker med returnering av kunst som nazistene beslagla, og de etterlevendes fortsatte kamp for å få returnert eller erstattet, og deres møte med argumentasjon fra museer og privatpersoner av typen «det var så lenge siden» og «vi kjøpte det i god tro» – for ikke å neven alle anklagene om grådighet.

Hvor bevisbyrden for kunstens opprinnelse skal ligge – hos museene som har kunsten eller hos familiene som mener den ble stjålet fradem  – har vært utgangspunkt for en viktig debatt her hjemme som fikk  internasjonale implikasjoner. Opptakten var journalist i Dagens Næringsliv Bjørn Westlies graving i norske myndigheters beslaglegging av spesielt jøders eiendeler under krigen, og den påfølgende prosess som ledet til en endelig erstatning. Historien om hvordan mindretallsinnstillingen til Berit Reisel og Bjarte Bruland ble vedtatt av av Stortinget og skapte internasjonale bølger (og nesten ny praksis mht bevisbyrden) er viktig og bør fortelles. Men ikke her.

Min egen foreløpige lefling med problemstillingen er dette, et portrett – «Nazikunstjegeren» i DN Lørdag for fire år siden om nazikunstdetektiven Clemens Touissant, og hans jakt på en enorm kunstsamling som Herman Göhring selv beslagla i Amsterdam. Den begynner slik:

Visittkortet hans er er en tom firkant der et maleri en gang hang. Navnet hans får museer og kuratorer til å grøsse. Men han er ingen kunsttyv. Tvert imot. 60 år etter krigen henger tusenvis av kunstverker som nazistene plyndret til seg i prestisjetunge gallerier og samlinger over hele verden. En tysk mangemillionær har gjort det til sin livsgjerning å spore dem opp. Snart vender han nesen mot Norge.

– Det er massevis av plyndret kunst i norske samlinger. Vi har Oslo i kikkerten, erklærer Clemens Toussaint, mannen som har hjulpet flere etterkommere av nazistenes ofre enn noen annen med å spore opp kunstverk.

Mer her: nazikunstjegeren

Roald Dahl’s darkest hour

In feature on august 17, 2010 at 1:06 pm

Selv ikke Roald Dahl selv kunne drømt opp de fryktelige hendelsene som skaket familien hans på sekstitallet, i det karrieren hans var i ferd med å ta av. I dette utdraget i The Telegraph fra en intim ny biografi, viser vennen Donald Sturrock hvordan forfatterens liv var skapt av katastrofe – og hvorfor kona hans kalte ham «Roald the Rotten».

***

[…]

Soon, this instinct that New York was no place to raise a young family would seem cruelly prophetic. On December 5 1960, just a few months after “Pig” was published, Susan Denson the Dahls’ nanny was bringing Tessa home from nursery school for lunch. She was also pushing four-month-old Theo in his pram and trying to manage a dog at the same time. It was her third winter in New York with the Dahls, and she fitted so well into their family that they had made her one of Theo’s godparents.

The weather was bitterly cold. They were walking down Madison Avenue and when they reached 85th Street, waited at the crossing for the light to change. When it did, Susan pushed Theo’s pram off the sidewalk and out into the road. At that point a cab careened around the corner and crashed into it. The driver panicked. Instead of braking, he stepped on the accelerator, ripping the pram out of the nanny’s hands and propelling it 40ft through the air, before it smashed into the side of a parked bus. Theo’s head took the full force of the impact and his skull shattered.

The Godfather Wars

In feature on juni 21, 2010 at 7:57 am

På mange måter var mennene bak  «Gudfaren» – blant dem regissør Francis Ford Coppola, produsent Al Ruddy og Paramount-sjefene Robert Evans og Peter Bart – minst like hensynsløse som gangsterne i Mario Puzo’s bestselger, ifølge denne artikkelen i Vanity Fair. Etter voldelig krangel om castingen av Marlon Brando og Al Pacino, kom de i bråk med virkelighetens mafia –  som ikke ville ha filmen laget i det hele tatt. Artikkelforfatter Mark Seal minnes hvordan møtet mellom Hollywood-haier, mafiabosser og filmgenier førte til et mesterverk.

Artikkelen ledsages av Steve Schapirosepiske  innspillingsbilder i «The Godfather Family Album».

During the 1960s, a dirty, loaded word came into currency: Mafia. It signified one of the most terrifying forces on earth, the Italian-American faction of organized crime, and naturally the men who headed this force wanted to keep the word from being spoken, if not obliterate it altogether. When it became the basis of a best-selling book, and the book was sold to the movies, those men decided that they had to take action.
It all began in the spring of 1968, when a largely unknown writer named Mario Puzo walked into the office of Robert Evans, the head of production at Paramount Pictures. He had a big cigar and a belly to match, and the all-powerful Evans had consented to take a meeting with this nobody from New York only as a favor to a friend. Under the writer’s arm was a rumpled envelope containing 50 or 60 pages of typescript, which he desperately needed to use as collateral for cash.
“In trouble?,” Evans asked.

Når ingen nyheter er dårlige nyheter

In feature on juni 21, 2010 at 7:40 am

En tidligere redaksjonsleder i Chicago Tribune, James Warren, undersøker avisindustriens kollaps og forsøker – for det meste uten hell – å finne håp for fremtidens journalistikk.

To give you an idea of the state of journalism today, I probably couldn’t do better than to tell you something about John Crewdson, a big, burly guy just past age 60, with whom I worked when I ran the Washington bureau of the Tribune. He won a Pulitzer Prize for his work on immigration at The New York Times in 1981, and is one of the premier investigative reporters of his generation.
(…)
In journalism’s new Internet-dominated landscape, in which attitude and attack are often valued more than precision and truth, handiwork like Crewdson’s is seen as taking too long and costing too much. His situation is hardly unique—the other investigative reporter at the Tribune’s D.C. bureau was told to leave at the same time, as was the top investigator at the Washington bureau of The Los Angeles Times, which is also owned by the Tribune Company. But as an example of journalism’s very best, Crewdson’s dismissal is a symbol of the extent to which the news media are imploding. And that implosion is a development with far-reaching implications.